Jeg vet bedre nå, mye bedre

I anledning den internasjonale kvinnedagen i går ønsker jeg å dele noe med dere. Det var noe som plutselig dukket opp i hukommelsen min. Jeg aner ikke hvor det kom fra, for det kom som lyn fra klar himmel, og slo rett og slett pusten ut av meg. En flamme ble tent i brystet mitt.

Det er et minne fra skoletiden min i 2013, og selv om jeg opplevde det som vondt og urettferdig da, ser jeg det med helt andre øyne nå, og jeg ser så klart som jeg aldri før har sett noe.

Da tekstforfatterjobben var en drøm

La oss spole fire år tilbake. Tilbake til da det å være på skolen fra 08:00 til 24:00 nesten var hverdagskost. Tilbake til da det å være tekstforfatter i et reklamebyrå bare var en drøm, og kampen om praksisplassene var få og beinharde.

Ei klassevenninne og jeg var på team sammen under et skoleprosjekt, og ble sammen med et annet team plukket ut av et av Norges største reklamebyrå til å presentere ideene våre. Å bli plukket ut av alle de flinke folka i klassen føltes som om vi hadde vunnet i lotto, for vinnerteamet ville bli belønnet med en liten praksisplass hos byrået.

Tekstforfatter- og reklamejobbdrømmen føltes plutselig oppnåelig.

”Vi gjorde tross alt gjort vårt beste.”, og det er en følelse jeg absolutt kan leve godt med når det kommer til det aller meste her i livet.

Min venninne og jeg var et godt team. Solide, kreative og strategiske. Vi er begge svært ambisiøse personer, og ble kjapt enige om at vi var villige til å ofte alt for denne muligheten. Vi ville yte og presentere vårt absolutt beste, for da vil det føles ok om vi ikke fikk praksisplassen. ”Vi gjorde tross alt gjort vårt beste.”, og det er en følelse jeg absolutt kan leve godt med når det kommer til det aller meste her i livet.

Vi jobbet beinhardt de neste dagene. Tenkte nesten ikke på annet. Tok kun pause når vi sov, og jobbet vel egentlig også i drømmene våre.

Så var dagen der. Dagen alt enten skulle briste eller bære, og vi var første team ut. Vi presenterte ideen vår g la frem strategien bak konseptet. Da vi gikk ut følte vi at dette hadde vi nailet. Vi gråt nesten av glede. Vi hadde gjort vårt beste, nå var resten opp til dem i byrået.

En usynlig kamp

Siden dette er fire år siden, og jeg egentlig ikke har ofret det en tanke før i går, 8. mars 2017, husker jeg ikke helt hvordan forløpet herifra var. Det jeg husker er at vi ikke ble valgt, noe som i og for seg er ok. Vi var triste, gjett om, men likevel glade på våre klassekameraters vegne. De gikk tross alt i vår klasse, og for deg som har litt kjennskap til reklamebransjen så vet du at det alltid har vært en usynlig kamp mellom Norges Kreative Fagskole (nå Norges Kreative Høyskole) og Westerdals.

De var med andre ord redd for at “det skulle skje igjen” med et nytt team bestående av oss. Av kvinner.

Men så skjedde det noe som gjorde at jeg fikk kjennskap til noe som (for min del) forandret alt. Jeg fikk vite av en fortrolig kilde at reklamebyrået egentlig ville ha valgt teamet mitt. Jeg husker ikke ordrett, men det var noe slikt som at ”begge teamene hadde svært jevngode, men at om de var nødt til å velge kun ett ville de valgt oss.” Så hvorfor har ikke min klassevenninne og jeg på CV-en vår at vi har hatt praksisplass hos et av Norges største reklamebyråer? Vi ble aldri valgt, og jeg er blitt fortalt at det var fordi de hadde hatt problemer med en tidligere, kvinnelig praktikant. De var med andre ord redd for at “det skulle skje igjen” med et nytt team bestående av oss. Av kvinner.

Langt inne i hjerterota

Jeg husker ikke helt hvordan jeg reagerte da jeg fant ut av dette, men jeg kan erindre en enorm følelse av urettferdighet og sinne som jeg ikke greide å sette helt ord på. Jeg husker at jeg utrykte min frustrasjon og såre bitterhet til ei venninne i klassen, hvorpå hun ba meg å skjerpe meg og heller glede meg på guttas vegne. Følelsen av urettferdighet gikk derfra over i skam over at jeg slet med å glede meg på deres vegne, men jeg følte de hadde blitt valgt på helt feil grunnlag, og det gjorde vondt langt inn i hjerterota.

Det skulle en internasjonal kvinnedag til, og en ny forståelse for eget kjønn, feminisme og sexisme, for at jeg skulle forstå hva som skjedde den dagen i 2013.

Vi ble ofre for hverdagssexisme og kjønnsdiskriminering. Dette var ikke 1950-tallet folkens, dette er bare fire år siden. Jeg er likevel stygt redd for at det fortsatt skjer.

Det handler om likestilling og rettferdighet for begge kjønn, og at det brenner en ild i meg.

Dette er grunnen til av vi fortsatt trenger feminisme i dag. Dette og det faktum at menn (fortsatt) tjener mer enn kvinner i både private og offentlige selskaper, kommunen og i staten som heltidsansatte, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Det handler om at menn og kvinner skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar. Det handler om likestilling og rettferdighet for begge kjønn, og at det brenner en ild i meg.

Jeg ønsker ikke å henge ut personene som tok avgjørelsen, eller sette gjeldende byrå i dårlig lys. Jeg ønsker å si at jeg vet hva som skjedde, og at jeg ikke synes det er greit. For jeg vet bedre nå. Mye bedre.

Skjer det noe liknende med noen jeg kjenner, eller meg selv igjen, kommer det til å bli konsekvenser. Jeg er tross alt tekstforfatter og har en penn som jeg ikke er redd for å bruke. Pennen er tross alt mektigere enn sverdet, og jeg vet veldig godt hvordan jeg svinger den!