Lydbokanmeldelse: Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Vigdis-hjorth-arv-og-miljø
Foto: forlagsliv.no
«Det er intenst. Måten Hjorth skriver på skjærer meg langt inn i hjertet. Forfatterens egen opplesing er nådestøtet.»

6/10

7 Språk
6 Historie
5 Originalitet
6 Troverdighet
6 Fortellerstemme
6

Denne lydbokanmeldelsen inneholder reklame fra appen Storytel, som jeg har et samarbeid med. Klikk her hvis du ønsker å prøve Storytel gratis i 14 dager.

«At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg […].» Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.

Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.

To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

Tittel: Arv og miljø (2016)
Forfatter: Vigdis Hjorth
På lydbok: 7 timer og 42 minutter (storytel.no#adlink
Utgiver: Cappelen Damm (Lydbok)
Sjanger: Forfatteren leser, Våre favoritter, De gode fortellingene
Målgruppe: Voksne
Språk: Norsk (lest opp av Vigdis Hjorth)
Ærligheten minner meg litt om Knausgård, men mangler den skitne nakenheten, sexfantasiene og ellers uhøytidelige intime øyeblikk.
lisa-skaar-naess-vet-bedre-naa
(c)skrivelisa

Krydra intenst

Det er intenst. Måten Hjorth skriver på skjærer meg langt inn i hjertet. Forfatterens egen opplesing er nådestøtet. Jeg kan ikke huske å ha lest noe av Hjorth før. Dette ble min første bok av forfatteren som både irriterer og inspirerer meg. Gjentagelsene, setningene som er så kronglete at det føles som et dårlig forsøk på lyrikk. Men dette er en roman, det står det til og med på forsiden av boka. Det er kanskje smør på flesk, men for meg er det også chili i den oppskriften.

Les også: Lydbokanmeldelse: Et helt halvt år av Jojo Moyes

Misforstå meg rett, for jeg elsker chili, og Arv og miljø er akkurat så krydra intenst. Det gjør litt vondt å spise det, men alt i alt gjør det maten bedre, gir det det lille ”futtet” det trengte.

Nært og genuint

Ærligheten minner meg litt om Knausgård, men mangler den skitne nakenheten, sexfantasiene og ellers uhøytidelige intime øyeblikk. Likevel er det nært og genuint. Jeg kjenner tankene til Bergljot som om de skulle vært mine egne, og skammer meg av og til for å i det hele tatt å ha tenkt det samme. Men det er slik det er å være et menneske, er det ikke?

Et menneske formet av arv og miljø.

Har du lest/lyttet til Arv og miljø av Vigdis Hjorth? Hva er dine tanker?

PS: Jeg har lagt til et nytt kriterie som jeg kommer til å benytte meg av hver gang jeg anmelder lydbøker nå fremover, nemlig «Fortellerstemme».
Tagger fra artikkelen
,

9 Comments

  • Jeg sliter litt med den boka. Leste den i vinter, men den traff ikke meg. Jeg husker egentlig ikke hvorfor engang, så lite minneverdig var den i mine øyne. Men jeg tror historien var for forutsigbar, narrativen for umoden og stakkato, og så videre. Jeg hadde aldri gjettet at dette var en bestselger, hvis jeg hadde lest den uten å vite tittelen og navnet på forfatteren. Så jeg tenker at denne kanskje er hypa opp? Jeg vet ikke, det kan jo bare være jeg som er i utakt. 🙂

    • Den er spesiell. Såpass kan jeg si. Likevel likte jeg den fordi den var så ærlig og rå i språket. Litt vel intens å lytte til tho’

  • Absolutt ALLE Ark-kunder jeg har hatt innom butikken som har lest denne boken sier den er fantastisk. Jeg burde vel lese den snart! Foreløpig syns jeg dramatikken mellom Helga og Vigdis er ganske komisk (og trist for dem selvfølgelig)

  • Jeg hørte den nå i sommer (Storytel ass <3) og er egentlig litt usikker på hva jeg synes. Hun skriver godt og rått, men jeg klarer ikke alltid å følge tankerekkene hennes. Ikke minst synes jeg slutten var vanskelig, det var som om det manglet et par sider.

    Hun skriver utrolig fint, og jeg kjenner meg på mange måter igjen i skildringene. Likevel var det som om forfatteren hadde forsvunnet inn i et avlukke slik at jeg ikke helt klarte å få tak på de innerste meningene og tankene. Kanskje var jeg ikke i riktig modus da jeg leste den, for det må man virkelig være. Man må ha overskudd til å forsvinne inn i en sort boble, full av sorg og smerte. Noen ganger er det veldig fint. Andre ganger blir det kanskje litt for intenst.
    Jeg er veldig enig i at boken minner litt om Knausgård med tanke på ærligheten og skrivestilen. Man kan vel si at hun har fått litt pes for akkurat det. #hevnlitteratur

    • Jeg var også litt i «feil modus» når jeg lyttet til denne, så mye forsvant faktisk fra meg. Måtte flere ganger gå tilbake (i Storytel-appen) og lytte om igjen – noe som første til at jeg brukte litt lengre tid enn vanlig. Enig med deg ang. slutten og!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *