Anmeldelse: Kingdom Come: Deliverance

anmeldelse-kingdom-come-deliverance-5
Foto: Warhorse Studios
Middelaldersimulator som rollespill er et tveegget sverd.

4,2/6

5 Historie
4 Fremførelse
5 Opplevelse
4 Systemer
3 Drivkraft
4.2

Det er ni år siden Warhorse Studios begynte på spillet, og det er fire år siden det tsjekkiske spillselskapet spurte publikum om hjelp med Kickstarter-prosjektet sitt – et realistisk rollespill plassert midt i skitneste Europa i middelalderen – med høy dungeon-faktor og null drager.

**Anmeldelsen er først publisert på Pressfire.no**

Det stemmer. Null drager. Men, det er slik de solgte det inn og det er slik det er blitt etter midler fra mer enn 35 000 donasjoner. Jeg kan love at fans har fått det de betalte for – og litt til.

Tyranniske Tsjekkia

Hvis du noen gang har hatt et ønske om å tre inn i gamle Tsjekkia anno 1403, nærmere sagt Böhmen, look no further. En trenger ikke være historiker for å skjønne at det generelt var dritt å vokse opp i en periode hvor adelen ble rike på de fattige, og bandittene grådige og mer voldelige enn noen gang.

«Kingdom Come: Deliverance» skuffer ikke på intriger og drama. Allerede helt i begynnelsen av spillet blir vi introdusert for en konfliktfull historie. Den høyt elskede kongen Karl IV, keiser av det tysk-romerske riket er død. Hans sønn, Wenzel IV blir en helt annen konge enn sin far, og skulker pliktene sine til fordel for piker, vin og sang.

Uroen vokser og Sigismund av Ungarn, kongens halvbror, bestemmer seg for å ta Böhmen med makt. Han fengsler kongen og tar selv tronen.

** Spoilers ahead **

Henry er ingen helt

Det er her vi kommer inn. «Vi» som i meg og rollefiguren Henry.

Henry er som tenåringer og opptatt av å gjøre minst mulig for mest mulig, en pikenes Jens og selvfølgelig både øltørst og eventyrlysten. Hele hans tilværelse blir snudd på hodet da den stille og rolige bygda, Skalitz, blir angrepet av Sigismund og hans hær.

Angrepet blir en blodig affære. Hele byen står i brann og foreldrene til Henry blir drept foran øynene hans. Henry er bare en vanlig ung mann og har ingen sverdtrening. Drapet hjemsøker ham i psykedeliske mareritt og sår frøet til et voksende hat, og en skam, som skal følge oss gjennom hele spillet.

Å hevne seg på uretten som skjedde den blodige dagen i Skalitz er det som driver oss videre i spillet. Veien fra ung smedgutt til kriger blir lang, og det er her spillet virkelig setter meg på en tålmodighetsprøve.

Dette er helt klart ikke et spill for deg som er glad i snarveier.

Les også: Test av brettspill: Kokkelimonke Original

Tålmodighet er en dyd

Det går treigt, jeg skal ikke legge skjul på det. Faktisk er jeg ikke ferdig med den obligatoriske opplæringsdelen før vel tolv pluss timer inn i spillet. Jeg har sett folk på YouTube hoppe over mange av disse tingene, men de har gjort seg selv en bjørnetjeneste. Hele introduksjonen av spillet, uansett hvor langdryg den måtte føles, er viktig for videre utvikling og progresjonen til Henry.

Dette er helt klart ikke et spill for deg som er glad i snarveier. Historien er langdryg og så full av håndtering av småting at jeg til tider tar meg selv i å bli småforbanna. Jeg slutta å spille «The Sims» for flere år siden og hadde ikke sett for meg et slags gjensyn plassert i den mørkeste middelalderen.

Er Henry trøtt må han sove. Er Henry sulten må han spise. Er det lenge siden Henry har vasket seg? Vel, da stinker han skikkelig mannskjit, og det er ingen vits å prøve å snike seg innpå en leir – de vil lukte deg på flere meters avstand!

Alle disse småtingene er med på å øke blodtrykket mitt – nesten til kokepunktet. Det verste er når jeg må følge etter figurer som skal ta meg til en plass og de beveger seg i sneglefart på hest. Henry går faktisk fortere enn hesten traver. Hvor er realismen i dette? Hadde det ennå skjedd noe på tur til destinasjonen, men neida.

Dette er dessverre en gjenganger i spillet. Til og med funksjonen om å hoppe over tid i spillet kan fort ta tretti sekunder til ett minutt. Det hele føles mer irriterende enn innholdsrikt.

Fra mange hold har «Kingdom Come: Deliverance» fått skryt fra å være såpass realistisk. For min del ødelegger det mye for spillopplevelsen. Et eksempel på dette var at jeg var så uheldig på et tidspunkt å spise noe kjøtt jeg hadde i sekken min som hadde blitt råttent.

For ja, mat blir dårlig hvis det ikke er tørket eller foredlet på noen måte. Henry ble sprekksjuk og var på dødens rand i flere timer av spillet. Ikke kunne jeg sove det av meg heller fordi det ifølge spillet «ikke var noe tid til å sove».

Jeg var pent nødt til å fullføre både kamptrening og ta livet av en banditt med helsa langt nede på rødsiden. Dette er bare ett av mange eksempler på realisme ved spillet som er mer plagsomt enn underholdende.

Som nevnt tidligere er Henry ingen helt. Han har ingen spesielle ferdigheter eller magi å skjule seg bak – ikke engang kondis.

anmeldelse-kingdom-come-deliverance
Foto: Warhorse Studios

Kampsystemet er en kamp

Som alt annet i dette spillet er det heller ingen snarveier når det kommer til kampsystemet. Det er ingen knapp for raske eller harde slag, og skal du holde deg i live kan du ikke sove i timen, ikke helt ulikt for eksempel «Dark Souls»-serien.

I kamp har du et sikte som du styrer for å bestemme hvor på kroppen du skal slå. Det høres kanskje enkelt ut, men du er også nødt til å beregne avstand, stamina og hva slags rustning vedkommende har på for å i det hele tatt få inn et slag.

Se så for deg at du ikke kjemper mot én, men kanskje fire eller fem andre figurer. Dette gjør det såpass vanskelig at jeg stort sett unngår de største kampene, noe som føles mer som juks enn smart.

Som stor fan av «The Witcher 3»-spillet, som har et helt fantastisk kampsystem, føles overgangen til «Kingdom Come: Deliverance» mer som en halvferdig beta-versjon enn et fullverdig spillsystem.

Som nevnt tidligere er Henry ingen helt. Han har ingen spesielle ferdigheter eller magi å skjule seg bak – ikke engang kondis. Enkelte kommer til å elske akkurat dette ved spillet. Selv sliter jeg med å kjenne på progresjon eller mestring, og de gangene jeg faktisk dreper noen i kamp føles det mer tilfeldig enn ferdighetsforskyldt.

anmeldelse-kingdom-come-deliverance-2
Foto: Warhorse Studios

Rett i rollespillhjertet

Det er heldigvis ett sted spillet virkelig skinner, og det er når det kommer til rollespilldelen. Valg av utrustning er strategisk, ikke bare når det kommer til vekt, beskyttelse og hvor mye lyd du lager, men også hvordan folk oppfatter deg.

Er du kledd i fine klær får du høyere status, folk respekterer deg og det er større sannsynlighet for at de hjelper deg. Du kan også kle deg i klærne til bandene og snike deg lettere innpå dem.

Noe som også er verdt å nevne er spillets frie tøyler. Det finnes ikke én måte å løse et oppdrag på, og spillet forandres basert på valgene dine. På mange måter føles det som om Warhouse Studios har latt seg inspirere av spillserier som «Dragon Age» og «Mass Effect» på akkurat dette, bare tatt det hundre steg videre.

Dette er noe du får oppleve allerede helt i begynnelsen av spillet hvor du skal kreve inn penger for en øks og noen spikere. Jeg valgte å forsøke å snakke med gamlingen om pengene, noe som resulterte i at han rundjulte meg. Jeg har sett andre spillere både stjele tilbake tingene, mens andre har valgt å drepe den gamle stakkaren. Sånt driver ikke min Henry med.

Dialogvalgene er et kapittel i seg selv. Drikker du for eksempel litt alkohol før du skal snakke med noen kan det åpne opp for flere valg og du blir (naturlig nok) mer karismatisk. Bare pass på å ikke drikke for mye hvis du ikke har bygget opp toleranse, du kan regelrett bli så full at du får alkoholforgiftning. Det hold på å skje med min Henry (sorry bro’).

«Kingdom Come: Deliverance» har også et interessant ferdighetssystem, som minner litt om det i «The Elder Scrolls»-spillene. Det aller meste kan trenes opp. Ting du engang ikke visste kunne trenes opp. Hvis du ofte går sulten blir du også flinkere til å motstå sult eller bli negativt påvirket av det, noe som gjør at du kan gå lengre uten å spise. Du kan til og med velge en perk som gjør at du sover bedre i dårlige senger.

Noe annet jeg oppdaget ved en ren tilfeldighet er at du faktisk kan trene opp vitality ved å hoppe opp og ned på stedet, eller hoppe over gjerder og lignende. Dette er den delen av realisme ved spillet jeg faktisk liker, rett og slett fordi det gir mening. Et annet eksempel er hvis du går til et badehus og finner noen å ligge med (jupp, jeg sa Henry var en player) øker du også karismaen din for en periode.

Selv om mye er forhåndsbestemt når det kommer til Henry får jeg fortsatt litt følelsen av å bygge min egen rollefigur. Min Henry er godhjertet, rettferdig og har en viss moral. Jeg unngår å drepe så langt det lar seg gjøre, og unngår oppdrag som ikke føles rett for min versjon av Henry. Dette lar spillet meg gjøre, og det elsker jeg.

anmeldelse-kingdom-come-deliverance-3
Foto: Warhorse Studios

Grus i grøten

I et såpass stort spill har jeg full forståelse for at feil og mangler vil oppstå, likevel er det denne gangen litt flere enn jeg hadde sett for meg. Henry har blant annet blitt låst inne i et rom uten å komme seg ut igjen. Her endte jeg faktisk opp med å måtte begå selvmord ved å hoppe ned fra et slott – noe som gjorde at jeg mistet tretti minutter med spilltid.

Henry har også hatt problemer med å komme seg opp bakker og grøfter, og flere ganger har all lyd forvunnet fra dialogsporet. Eneste måten jeg fikk dette tilbake på var å bytte språk, fra engelsk til tysk og tilbake igjen. Dette har jeg måttet gjøre flere ganger.

Jeg har også sett hauger med lik komme til live igjen og falle om i en loop, klær og hodeplagg som forsvinner, dyr som svever over bakken og hester med forvridde ankler (?).

Det er lagt så mye kjærlighet inn i dette spillet, og derfor gjør det litt vondt å jule det opp. Kjærligheten finner du i detaljene, i brusende bekker, små fiskedammer med aure i garn, grønne enger i blomstring og et yrende dyreliv.

Likevel er jeg nødt til å være streng. Nødt til å være hard når det hele føles som ei grå fillerye satt opp mot for eksempel «Skyrim» eller «The Witcher». Kanskje urettferdige sammenlikninger, men de har tross alt hatt tiden på seg til å være på samme nivå – selv uten glitrende magi og fabeldyr.

Jeg kan gjerne lukke øynene for feilene, men det hjelper lite når alle de andre tingene nevnt ovenfor blir mer plagsomt enn innholdsrikt.

På den positive siden føles spillet som et friskt pust i en sjanger som i mange tilfeller er blitt kopiert til det kjedsommelige. «Kingdom Come: Deliverance» er helt strippet for unødig pynt og jålerier. Det er interessant å hoppe inn i et spill som har tatt så godt vare på de historiske detaljene, og det gjør de nesten pinlig nøyaktig.

anmeldelse-kingdom-come-deliverance-4
Foto: Warhorse Studios

Møysommelig

Opplevelsen av å få være en del av middelalderen i Tsjekkia på 1400-tallet er både lærerikt og tankevekkende. Om det er interessant i over hundre timer er en helt annen sak.

Spillets største fallgruve for min del blir paradoksalt nok også detaljene. Jeg kan gjerne lukke øynene for feilene, men det hjelper lite når alle de andre tingene nevnt ovenfor blir mer plagsomt enn innholdsrikt.

Det blir for mye tid på ting jeg ser på som en selvfølge. Å lære figuren å sloss og snakke er en ting, men når det finnes fedighetspoeng for absolutt alt (mangler bare driting med tørk på utedassen liksom), så mister jeg motivasjonen. Personlig har jeg verken ork eller tålmodighet til å lære Henry å lese, og dirking er et kapittel i seg selv.

Ja, de har gjort et tappert forsøk på å skape en intuitiv spillopplevelse, som hadde spart meg for mange dødsfall og lange lasteskjermer om de hadde fungert.

«Kingdom Come: Deliverance» passer for dem med god tålmodighet, som ikke er redd for å dø, lære av dine feil, og som ikke har noe imot hyperealisme (les: micromanagement).

Historiefortellingen er på nivå med «The Witcher», selv om jeg finner selve plottet veldig klisjéfullt og til tider overdrevet langdrygt. Liker du spill hvor du virkelig må grave deg ned til materien for å klare deg er dette midt i blinken. Her har du garantert timer på timer foran deg med historisk lesestoff, hemmelige skattekart og opplevelser fra middelalderen bare Henry og du kan løse.

Her kan dere vandre fritt (minus innpåslitne banditter og landeveisrøvere som vil sette hodet ditt på utstilling) uten en eneste drage i sikte. Dette er en verden fritt for blinkende utropstegn som forteller deg hvor du skal gå. Den veien må dere finne sammen.

«Kingdom Come: Deliverance» er sluppet til Xbox One (testet), Ps4 og Windows.

Tagger fra artikkelen
,

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.