Tenk det. Jeg har ventet 17 år på å kunne si dette:
I 2004, da filmen “13 going 30″ (13 snart 30 på norsk) kom ut var jeg også 13 år, akkurat som Jenna Rink, og jeg husker hvor gammelt jeg synes 30 år var. Å se SÅ langt frem i tid virket nesten ikke ekte. Jeg tror heller ikke at en 13-åring evner å forstå helt hva som faktisk skjer med livet på den tiden. Opp- og nedturer. Reiser, erfaringer, gleder, latter, tårer, lykkerus, hjertesmerte, drømmer, knuste drømmer og drømmer som faktisk går i oppfyllelse.
– Tenk, når jeg blir dét! Tretti år.
Hvordan ville livet mitt være da? Ville jeg ha det bra? Ville jeg ha hus og noen jeg elsker og barn? En jobb jeg trives i, venner og familie?
Jeg husker hvor sterkt jeg ville bli eldre. Bli voksen. Moralen i filmen, slik jeg husker det, var at livet er nå, og at man skal sette pris på den tiden man lever i. For den tiden, vet du, den kommer aldri tilbake.
Man blir egentlig heller aldri voksen. Man får bare regninger å betale […]
I dag, 2. juni 2021, er jeg nettopp det. Jeg er 30 år, er forlovet og har fått et barn … og jeg har det fint. Fantastisk fint, faktisk.
Og hva har jeg lært på disse 17 årene? Livet er vakkert, med sine vakre og mørke farger. Tiden går så uendelig fort, og skal man rekke å bli med på moroa må man tørre å reise seg opp og si: Vent på meg, jeg blir med! Man blir egentlig heller aldri voksen. Man får bare regninger å betale, men hjertet – det forandres ikke.
Og jeg er ikke gammel (selv om jeg synes det da). Jeg er 30, flirty and thriving, men mest av alt er jeg heldig. Så uendelig heldig.
