Denne rundens tema på SnapKollektivet er «Motgang». Her er mitt blogginnleggbidrag.
Fem minutter etter at dette bildet (under) ble tatt gråt jeg. Jeg gråt ikke fordi jeg var lei meg, eller fordi jeg hadde det vondt. Jeg gråt fordi jeg husket. Jeg husket akkurat hvordan motgang føltes. Hva den sa, hvisket meg i øret, rispet inn i huden min. Luktet.
Jeg gråt fordi jeg visste akkurat hva den sangen hadde betydd for min motgang. Nemlig alt.
For bare fem eller seks år siden hadde jeg vært livredd for å skrive denne teksten. Livredd for at du skulle reagere ved avsky bare ved å få en liten smakebit av min motgang. Min bunn. Mitt bunnslam.
For meg var bunnen aldri et spesielt punkt. Ikke som bunnen av et fjell, eller det laveste punktet i en berg-og-dalbane som presser deg ubehagelig hardt ned i setet. For meg var bunnen et langstrakt tjern, som i perioder både ble sort og uendelig stort.
Båten holdt seg likevel alltid på overflaten selv om skroget var lekk. Alltid. Likevel var mine skjær i sjøen aldri til hindring. De var klipper. Klippene som alltid holdt meg flytende når den sorte gugga ble for mørk, eller tykk eller altoppslukende.
I stedet for å tenke at motgang er et ord som handler om at ”alt går mot deg”, velger jeg å se annerledes på det. La oss gjøre ”motgang” til det ordet som representerer styrke. Når du og jeg skal ha mot til å gå på, øse ut vannet av båten og tette skroget. Mot til å holde skuta på rett kjøl og holde seilene oppe og utstrakt av vind.
Bunnslam smaker dritt, men vi velger alle selv hva vi vil putte i munnen – nære oss på. Jeg nekter i alle fall å brødfø skygger. For er det noe jeg har lært av min motgang, så er det alltid å stå i lyset. Alltid.