Ville du visst om noe var for siste gang? Mest sannsynlig, for det kan forberede deg. Hjelpe hjernen med å henge minnet på en spesiell knagg.
Vi ser frem til alle de første gangene, men glemmer at etter først kommer sist. Det er en siste gang for alt. Absolutt alt. Kanskje særlig for småbarnsforeldre? Skillet mellom blir så fort vasket ut.
Akkurat som at jeg ikke visste det, ikke da, men en av disse dagene som var, var siste gang jeg ammet deg i søvn. Hva hadde jeg gjort annerledes om jeg hadde visst? Jeg vet ikke, men kanskje jeg hadde lagret minnet litt tydeligere i hjertet? Gjemt det på en helt spesiell plass med merkelapp og brettede kanter. Nå har jeg noe rufsete, litt rotete, men fortsatt et sterkt og fint minne. Deg og meg og ingenting annet i hele verden. Bare lyden av pust og ro og strømmende kjærlighet, som et gjensidig batteri på opplading. Ladet av hverandre. Ladet av øyeblikket. Et ubrytelig bånd som tilslutt ble brutt av “en siste gang”.
Heldigvis kan jeg fortsatt klemme den vesle kroppen din tett inntil meg og gi deg eskimokyss med nesa. Heldigvis vil du fremdeles sitte på fanget mitt. Heldigvis holder du meg i hånden. Mammas hånd vil alltid være her. Akkurat det er for alltid. I alle fall til siste gang.
