Hverdagssexisme: En smileleksjon

en-smileleksjon
Foto: Milla Mikalsen.
Et innlegg som alt for godt beskriver hvorfor vi trenger feminisme, og hvor dypt hverdagssexisme sitter i samfunnet generelt.

Denne rundens tema på SnapKollektivet er diskriminering. Her er mitt blogginnleggbidrag.

Er det noe livet har lært meg, så er det at det er mye jeg burde.

Da jeg var fire fikk jeg beskjed av barnehagetantene mine at jeg burde sitte pent og tegne.

«Du er stor jente, og store jenter greier å sitte stille og tegne.»

Men jeg ville ut og leke i sandkassa. Lage sandslott, fylle tilhengeren til lekebilen med sand og grave etter fargerike steiner jeg kunne fylle lommene mine med. Ikke sitte inne og klippe i blader og lime på et ark. I alle fall ikke hele tiden.

Da jeg var seks fikk jeg beskjed av en lærer at jeg burde ta det som et kompliment da en gutt i klassen min dro meg etter håret langs grusen.

«Hvorfor gjorde du det?» skrek jeg etter ham da han løp triumferende tilbake til guttegjengen sin. Alle ga ham en high five for hva han hadde gjort på kroppen min.

Han skulle nemlig sjekke om jeg hadde badedrakt under klærne mine fordi vi skulle ha svømming neste time. Jeg skalv av redsel da jeg fortalte læreren det. Kjente hvordan det verket i hodebunnen min etter å ha blitt dratt mange meter bortover det steinete underlaget. De klissete, snørrete hendene hans mot den bare huden min. Kloremerker og blåmerker som små vitnesbyrd på ryggen. Jeg husker til og med hvordan han lukter. En søtlig blanding av legoplast og støv og litt for mye skyllemiddel.

«Han er nok bare forelska i deg, Lisa.»

Forelska i deg.

tegning-skrivelisa
©skrivelisa

Da jeg var ni ble jeg tatt på rumpa for første gang av en medelev.
«Hvorfor gjorde du det?» skrek jeg etter ham da han løp triumferende tilbake til guttegjengen sin. Alle ga ham en high five for hva han hadde gjort på kroppen min.
«Jeg fikk 200 kroner av Stian for å gjøre det!» skrek gutten tilbake.
«Du ba jo om det!» ropte en annen. «Stramme bukser og vrikker på ræva når du går. Du burde være overrasket over at ingen har gjort det før.»

Jeg ba jo om det. Jeg burde være overrasket.

Da jeg var 10 fikk jeg beskjed av fotballtreneren min om å ikke ta det så tung, og at jeg ikke burde bry meg noe om det. Dette var etter jeg hadde fortalt ham at et halvt fotballag hadde holdt meg og venninna mi som gisler i garderoben på Norway Cup og nektet å slippe oss ut før de fikk kysse og ta på oss.

Den fjerde gangen ble den siste, for da han i en bedugget bevegelse forsøkte å føre hånden oppunder kjolen min, åpnet jeg håndflaten og klappet til ham i ansiktet.

Jeg hadde aldri kjent på slik redsel, og var sikker på at min siste time var kommet selv om jeg ikke helt forsto hvorfor. Jeg bare visste med hvert eneste molekyl i kroppen at dette ikke var riktig. Det visste venninnen min og. På mirakuløst vis slapp vi unna med «bare» noen kyss på armen og skjelvende hender på kroppen, før vi greide å slite oss ut av de harde grepene om kroppene våre og springe. Og vi sprang. Sprang for livet og noe vi ikke helt da forsto.

«De er ikke herfra. De har andre skikker enn oss, og du vet gutter er gutter …»

Gutter er gutter.

Da jeg var 13 ble venninna mi og jeg kastet ut av fotballaget vi spilte i. Vi hadde spilt sammen i flere år, og dette var vennene våre. Medelever. Likesinnede.

«Gutta skal satse nå. Over på et annet nivå, hvis dere skjønner? Dere burde se etter noe annet. Et reint jentelag for eksempel? Dere kan høre med KIF.»

Men skjønte han det ikke? Vi var ikke KIF. Vi var SKRIM. En av dem!

Gutta skal satse nå.

Da jeg var 20 ble jeg antastet igjen. Denne gangen av en kollega, en gift mann, og de andre kollegaene mine så det. Så og hørte alt sammen.

Det var julebord og vi var ute på byen. Alle hadde drukket litt, men det var ingen invitasjon til å berøre kroppen min.

Den første gangen hånden hans tok et fast grep om rompa mi ba jeg ham pent om å slutte og ikke gjøre det igjen.

Den andre gangen fingrene berørte rompa mi tok jeg tak i dem, kastet hånden vekk, og ba ham pent igjen om å holde hendene sine for seg selv.

Det var en mann som demonstrativt valgte å sette seg på meg fordi han ikke «så meg» der jeg satt og var så usynlig.

Den tredje gangen begynte jeg å bli irritert, og truet med å slå hvis han ikke sluttet.
«Nå er det nok! Neste gang slår jeg!» sa jeg.

Den fjerde gangen ble den siste, for da han i en bedugget bevegelse forsøkte å føre hånden oppunder kjolen min, åpnet jeg håndflaten og klappet til ham i ansiktet.

Resten av kollegaene mine, som sto rundt oss, kikket forferdet på meg.
«Du trenger ikke ty til vold, Lisa. La ham bare ha det litt moro. Du burde heller ta det som et kompliment. Han synes du har fin rompe, og det kommer fra en gift mann.»

Komplimentet, igjen …

Da jeg var 22 fikk jeg beskjed om at jeg burde smile mer. Det var en mann som demonstrativt valgte å sette seg på meg fordi han ikke «så meg» der jeg satt og var så usynlig.

Da altså fordi jeg ikke smilte. Dette førte til en times lang samtale der han belærte meg i hvordan jenter burde smile mer, og at ingen er vakre før de smiler. I løpet av de seksti minuttene var han såpass generøs at han «leste» meg også, og kom frem til at jeg mest sannsynlig ikke hadde kjæreste, og aldri hadde hatt det. Hvorfor? Fordi jeg ikke smilte.

Nå er jeg 25 og jeg er lei. Lei av å høre hva jeg burde gjøre, og lei av å tenke tilbake på alle «komplimentene» som ble rettferdiggjort av voksne mennesker i ansvarsroller.

Faen ta kjønnsroller som skal tres over hodene på småbarn som ikke kjenner til dem.

Faen ta voldshandlinger som blir oversatt til desperate forelskelser.

Faen ta dere som lærte ungene deres at en kropp er fritt frem så lenge man kan legge setningen «hun ba om det» foran handlingen, eller «gutter er gutter» etter handlingen.

Faen ta dere som kjønnsdiskriminerer: påstår at et kjønn er bedre enn det andre. Større, sterkere, raskere. Bedre. Mer verdt.

Faen ta de som ikke tar nei for et nei, og dere som bare står på sidelinjen og ser på.

Og vet du hva? Jeg trenger ingen smileleksjon. Jeg smiler bare av å tenke på deg. Du som mest sannsynlig fortsatt går rundt på Oslos barer og setter deg på fanget til ikke-smilende kvinner.

Du burde vite bedre.

Tagger fra artikkelen
,

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.