Første gang jeg var alene på butikken og trillet på min nyfødte baby kom det en eldre dame bort til oss.
«For en nydelig gutt!» sa hun.
«Takk, ja, hun er virkelig skjønn.» svarte jeg, stolt over å ha fått et kompliment.
«Herregud, unnskyld! Jeg ser jo at det er ei jente … ja, jeg ser det helt tydelig nå.» unnskylte hun seg og småspurtet bort fra oss.
Nedi vogna lå den vesle frøkna mi og gliste, kledd i en hvit ullbody og en brun ullbukse. Over seg hadde hun et brunt, hjemmestrikket pledd fra bestemor.
Den eldre damen ble åpenbart redd for at jeg hadde blitt dypt fornærmet. Det ble jeg selvsagt ikke, for hvordan kunne hun vite hva slags tiss barnet mitt hadde bare ved å kaste et blikk på nurket i vogna?
Det var aldri rosafargen eller glitteret som skremte meg i utgangspunktet. Det var størrelsesforskjellen, funksjonaliteten, durabiliteten – og ikke minst passformen!
Vi bestemte oss tidlig for å ikke vite kjønnet på babyen vår, og det fikk vi overraskende mange kommentarer på. Noen var positive og imponerte over at vi greide “å holde ut å ikke vite”. Andre stilte spørsmål, var mer kritiske og lurte på hvordan i alle dager vi kunne forberede oss til fødselen uten å vite kjønnet.
Dette overrasket meg. Hva hadde kjønnet med forberedelser å gjøre?
Farger.
View this post on Instagram
Helt siden jenta mi ble født har jeg vært veldig klar og tydelig på at jeg ikke ønsker å presse kjønnsnormative klær på henne. Det vil si; jeg ønsket ikke et tyggisrosa klesskap til henne, men klær i alle mulige farger, med og uten glitter, med og uten blonder, klær med enhjørninger og dinosaurer, hjerter og traktor. Jeg vil at når hun blir stor nok til å selv uttrykke hva hun liker, så sier hun det. Poenget er at vi aldri skal ha tatt det valget for henne.
Vi har kjøpt mye brukt, og vi har også vært kjempeheldig og arvet mange klær. Jenta mi har gått i alt som har passet, vært behagelig å ha på og som har sett fint ut – uavhengig av om hun er jente.
Les også: Med klær som makt – funksjon over frøken
Men vet du hva? Det var aldri rosafargen eller glitteret som skremte meg i utgangspunktet. Det var størrelsesforskjellen, funksjonaliteten, durabiliteten – og ikke minst passformen!
Jeg har opplevd størrelsesforskjellen på klær til babyer (og nå småbarn). At “gutteklær” vi arva var større i størrelse, satt mindre kroppsnært, var mer behagelige å ha på for henne, og at de hadde funksjoner som forsterkede knær og albuer til krabbing. De steriotypiske jenteklærne derimot …
En stram, rosa sparkebukse. En kjole med en vond glidelås i ryggen. Et miniskjørt.
Hva er argumentasjonen for disse forskjellene? At guttebabyer/-barn er mer aktive enn jentebarn? At de er større, sterkere, tøffere?
Neppe.
Og det er ikke første gang jeg rygger baklengs ut av en klesbutikk på jakt etter klær til jenta mi. Jeg er lei av å lete etter en sommershorts som dekker mer enn såvidt rumpa på ungen min. Jeg er lei av å finne t-skjorter som sier “Pappas lille prinsesse”, og jeg er lei av å se bittesmå bikinitruser med tilhørende blondebh-er helt ned i størrelse 68 (4–6 mnd.). En liten babykropp i en todelt bikini allerede før man kan gå. Det er kanskje søtt?
[…] å jobbe med likestilling i hverdagen er det samme som å gi gryende forståelse for demokratiske rettigheter og samfunnsengasjement seinere i livet.
Så, hva har likestilling med klær å gjøre? Rosa til jente og blå til gutt mener jeg er første skritt inn i forventningene samfunnet knytter til kjønn. Disse forventningene kan blant annet påvirke valgene mange tar senere i livet. Sånn vil jeg ikke det skal være.
Les også: Hverdagssexisme: En smileleksjon
Jeg mener at å jobbe med likestilling i hverdagen er det samme som å gi gryende forståelse for demokratiske rettigheter og samfunnsengasjement seinere i livet. Jeg mener det handler om bevissthet. Jeg mener det handler om språk, og det er ofte språket som avslører oss.
View this post on Instagram
«Søte jenteski selges. HBO 100 kr.»
«Stor klespakke til en tøff gutt […].»
«Jenteleker gis bort.»
Språk. Ord. Det er makt. Rosa og blå. Jente- og guttefarger – kjønnsdelte klær.
Det starter allerede på sykehuset med det rosa helseteppet. Hvem er det egentlig for? Babyen, eller oss?
Jeg kunne ikke vært mer enig! Vi har alt i garderoben til mini, og jeg bruker gjerne sennepsgul body og bukse en dag og kjole med blomster en annen. Så lenge det er digg.
Jeg har vært veldig klar på at vi ikke ønsket en rosa garderobe til henne, og til tider har jeg faktisk vært å byttet klær fordi det blir for rosa for meg.
Om mini vokser opp og vil ha rosa skjørt og blondekjoler så er det helt greit for meg, men frem til da så skal jeg putte henne i det jeg syns er både fint og fornuftig.
Og seriøst. Bikini til babyer? Hvorfor?