Jeg har ingen flere kameler å svelge

(c)skrivelisa
– Jeg skulle så ønske at kampanjer som #metoo hadde kommet frem i lyset da jeg av lita. Det hadde hjulpet meg med å forstå hva som skjedde [...].

Dette blogginnlegget er skrevet som en del av rundens tema på SnapKollektivet, nemlig #metoo.

______

“Jeg synes ikke det er nok sekstrakassering i hverdagen jeg.”

Det flires høylytt av vedkommende sin kommentar.

Jeg har flere comback. Personen skulle bare visst. For ja – jeg blir provosert. Men, det er kanskje det de vil?

Provosere.

For enkelte er dette med #metoo bare en spøk. Det er det ikke for meg.

”Jeg var ni år første gang jeg ble antastet. Hvor gammel er datteren din nå?” har jeg mest lyst til å si. I stedet biter jeg meg i tungen og svelger en kamel. En skikkelig sværing.

Hvorfor har enkelte et behov for å latterliggjøre en kampanje som setter lys på noe som for det første er ulovlig, og for det andre berører så mange? Det er spesielt unge kvinner som er utsatt for seksuell trakassering, ifølge en undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Vi kjenner alle en ung kvinne. Gjør vi ikke? Hvis ikke blir de det fort nok i dagens samfunn …

Da jeg var ung, begynner tross alt å bli noen år siden jeg var barn og tenåring, var det ikke noe som het sexisme eller #metoo i mitt vokabular. Det nærmeste jeg kommer en beskrivelse av mine opplevelser på den tiden er u-ord. Ord som: ”urettferdig”, ”uvesentlig”, ”utspekulert”, ”uskikkelig”, ”usmakelig” og ”urokråke”. Det siste ordet var forøvrig ord ansatte i skolen brukte på elever som hadde det som i dag (håper jeg) blitt kategoriseres som seksuell trakassering.

Da jeg var seks fikk jeg nemlig beskjed av en lærer at jeg burde ta det som en kompliment da en gutt i klassen min dro meg etter håret langs grusen for å titte ned under genseren min og se om jeg hadde badedrakt under klærne. Han var tross alt forelsket i meg.

jeg-har-ingen-flere-kameler-å-svelge

Fire år senere ble jeg og ei venninne holdt som “gisler” på Norway Cup i garderoben da en gjeng med gutter bestemte seg for å ta på kroppene våre og kysse oss. Det er ikke selve opplevelsen av å ha vært innesperret i over en time som sitter igjen. Det er opplevelsen av å bli ledd av etterpå – ikke bli tatt på alvor.

Det måtte jo være meg det var noe galt med, eller noe jeg måtte tåle? Verden er jo tross alt urettferdig.

Jeg har skrevet litt om #metoo før, da under emneknaggen hverdagssexisme på bloggen. Det jeg derimot ikke har skrevet noe om tidligere er hvordan kampanjen #metoo i dag har gjort meg enda mer bevisst på hva som er greit og ikke-greit – hvor mine grenser går.

Kampanjer som #metoo har fått de aller fleste (med mindre de er helt kørka) til å ha en felles bevissthet rundt dette med seksuell trakassering, og hva det egentlig innebærer. Det er ikke så vanskelig altså, selv om enkelte tror det er rakettforskning.

Jeg har fått så mange morsomme bemerkninger kring denne kampanjen i form av spørsmål som: ”Er det ikke ok å gi folk klem lenger”, eller om det er ugreit å gi komplimenter?

Det er klart du skal få en klem hvis du spør, og en kompliment er alltid hyggelig. Men, hvis klemmen innebærer tafsing og/eller beføling av rompa mi, eller at du ”komplimenterer” hvor deilig det hadde vært å pule meg i de skoene jeg har på meg, så velger jeg å si nei takk.

Det er seksuell trakassering, og jeg finner meg ikke i det!

Dette med å ha en allmenn forståelse for hva som er seksuell trakassering skal hjelpe til med å gjøre oss alle mer oppmerksomme på hva som er grei og ugrei oppførsel. Mye av det tenker jeg burde gå under normal folkeskikk, men det er dessverre engang sånn at det ikke er tilfellet.

Skulle du likevel være usikker på hva som går under seksuell trakassering kan vi skille mellom to hovedtrekk:

  • Den spiller på kjønn, kropp og seksualitet. Dette trekket er det som skiller seksuell trakassering fra annen type “mobbing”.
  • Den føles ubehagelig, nedverdigende eller truende. Det er dette som skiller seksuell trakassering fra f. eks flørting, som jo også spiller på kjønn, kropp og seksualitet. Flørting er gøy og hyggelig for begge parter. Seksuell trakassering er ubehagelig for minst en av partene (ung.no).

Likestillingsloven §8 definerer seksualisert trakassering som “uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den som oppmerksomheten rammer”.

Jeg skulle så ønske at kampanjer som #metoo hadde kommet frem i lyset da jeg av lita. Det hadde hjulpet meg med å forstå hva som skjedde. Det hadde hjulpet meg til å hjelpe andre. Det hadde hjulpet meg til å hjelpe meg selv. I stedet var jeg forvirret, til og med skamfull. Det måtte jo være meg det var noe galt med, eller noe jeg måtte tåle? Verden er jo tross alt urettferdig.

Vi er nødt til å snakke sammen om dette: Voksne, barn, jenter, gutter, kvinner og menn – menneske til menneske.

Jeg har ingen flere kameler å svelge. Har du?

 

Tagger fra artikkelen
, ,

6 Comments

  • Men tror du at det kommer til å endre noe? Eller er det bare en “blaff” som går over etter hvert? Blir #metoo sett på det store som skjedde i 2017 – og dèt er dèt?

    Greit nok at politikere blir sparket og filmregissører hengt ut. Fair nok.

    Men tror vel neppe at det har noen stor innflytelse på hvordan samfunnet endrer seg.

    For øvrig tøft at du står frem med din historie. Kudos.

    • Min opplevelse er at det allerede er kommet endringer. Du sier det jo selv. Folk er blitt sparket og må stå til ansvar for handlinger de har kunne herje fritt med i tiår. Et annet eksempel på #metoo har hjulpet og forandret noe er Tysfjord-saken hvor nesten en hel bygd har opplevd overgrep i flere generasjoner, men ingen har blitt tatt for det – ikke før nå. Ikke før flere turte å stå frem med sine historier – kvinner som menn. Min drøm er at folk skal få større respekt for hverandre. Et sted må det starte, og det starter med å anerkjenne #metoo.

  • Tilbaketråkk: Ukeslutt #3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.