Første femti: Caraval av Stephanie Garber

Takk til Achehoug Forlag som ga meg Caraval før lansering i Norge slik at jeg fikk mulighet til å lese og anmelde noen av de første kapitlene for dere.

Det var en gang to søstre som bodde på en liten øy kalt Trisda. Hvert år skrev den eldste av søstrene et brev til en mann ved navnet ”Legenden”, og ba om han kunne være så vennlig å komme til øya deres med sitt magiske show. Hvert år ble brevet sendt av gårde, og hvert år hørte søstrene ingen ting – frem til det syvende året. Søstrenes ønske går i oppfyllelse. Det magiske showet kommer ikke til Trisda, men de inviteres til Legendens private øy. Endelig skal de få oppleve det spektakulære showet ”Caraval”.

Ungdomsbok

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg pakket opp og leste ”ungdsomsbok”. Misforstå meg rett, for noen av de beste bøkene jeg har lest er nettopp ungdomsbøker. På den andre siden har jeg lest mange dårlige ungdomsbøker også. Mange faller i fella for slurvete språk og følelsesløse karakterer, som regelrett har ødelagt for resten av bokas premisser. Dette er ikke tilfelle i Caraval – i alle fall ikke i bokas første femti sider.

Den hemmelige ingrediensen

Hvis jeg skulle puttet de første femti sidene inn til en kakedeig ville den nok inneholdt fire desiliter Alice in Wonderland, to desiliter Pirates of the Caribbean, en halv desiliter Disney’s Frozen, to t-skjeer Charlie and the Chocolate Factory, og ei klype Pan’s Labyrinth. Det eneste som gjenstår i denne deigen da er (ung)voksenelementet. Med andre ord: Ingrediensen som gjør at jeg som tjuefemåring kan ha like mye glede av boka som en trettenåring.

Mange ganger føles det faktisk som om sidene kommer til live, og jeg glemmer at jeg leser og ikke ser på en serie.

Det som gjør det som gjør det for meg er det fargerike og godt skildrede språket. Mange ganger føles det faktisk som om sidene kommer til live, og jeg glemmer at jeg leser og ikke ser på en serie. Skildringen av lillesøsterens honningfargede hår, den sorte sandstranden av “døde piratskjeletter”, eller det iskalde vannet som skifter fra dus rosa til fargen hvit når en av søstrene kjenner hvor kaldt det er.

Men voksenalvoret (les: ingrediensen) kommer også i form av grov og tilbakevendende vold, trusler og frykt. Uten å røpe for mye av boka kan jeg fortelle at søstrene lever i konstant frykt for sin far, og er vokst opp under hans strenge – og urimelige – regime.

Jeg har stor tro på boken i seg selv, men også som bokserie. Garber har klart å skape et spennende univers allerede før historien har begynt, og jeg gleder meg til fortsettelsen.