Nå er det en stund siden jeg har blogga. Fy fader for en forferdelig tid vi er i nå. Og jeg som var redd for at barnet mitt skulle bli født inn i tredje verdenskrig. Hvem skulle tro at det var en pandemi jeg heller burde ha fryktet?
Det hele er så surrealistisk. Jeg har vært vitne til ribba butikkhyller, dopapirhamstring, og i bakhodet mitt hører jeg intromusikken til AMCs The Walking Dead. Det er spesielt i tider som dette det er vanskelig å bo så langt borte fra familien min. Jeg er redd det skal skje noe med dem. Redd for vennene mine. For de jeg er glad i. Verden er i knestående og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med det annet enn å bli inne og «stå han av», som det heter i Nord-Norge. Å holde avstand er vanskelig. Særlig når det eneste man ønsker seg er nærhet.
På toppen av alt dette har jeg vært ute av spill de siste tre ukene på grunn av en brystbetennelse. Jeg har vært så utrolig uheldig, 40 i feber og miserabel, vært inn og ut av legekontoret, legevakten og sykehuset de siste tre ukene, og jeg er ennå ikke frisk. Det høres nesten ut som en vits, men på toppen av det hele fikk jeg trøske, melkeblemme, tilstoppede melkeganger og en allergisk reaksjon av medisinene jeg sto på. Hu-fakkings-ra!
Nå er jeg rett og slett ferdig. Ferdig i kroppen. Ferdig i hodet. Ferdigtygget. Korona-frykten, karantenereglene og været (som stort sett har vært storm) gjør det ikke akkurat noe bedre. Bare det kan ta knekken på hvem som helst.
Det er i tider som dette man må holde fast ved de små lyspunktene i hverdagen, uansett hvor små de er (og seriøst – jeg tviholder!).
Les også: Hvem skal ta vare på mor?
Jeg håper du har det fint der du er, og at du holder ut. I mellomtiden får vi stå han av, og som et klokt menneske sa til meg: Ta en dag av gangen.
PS! I disse korona-tider: Husk at du får prøve Storytel gratis i 30 dager via bloggen min.
♥️